Svevende over Polen

Selen. Sjekk. Hjelm. Sjekk. Solid sko med snorer bundet. Sjekk. Svær elektrisk motor. Sjekk. Paraglider? Bekreftende. Og med det var jeg i gangâ¦

Jeg har ofte tenkt, hvis jeg måtte velge en superkraft, hva det ville vært. Selvfølgelig ville usynlighet hatt sine fordeler, og hvem ville ikke ønske å puste under vann? Men når alt er sagt og gjort, måtte jeg velge evnen til å fly - om ikke annet for å sveve over alle de frustrerte pendlene i Londons hektiske rushtid. Noe som ikke bare ville gjøre meg utrolig selvtilfreds, men også tillate meg å komme til steder veldig få andre kunne få tilgang tilâ¦

Faktisk, å se en by, et land, et landskap eller et hav fra oven er, etter min ydmyke mening, verdt enhver innsats man kan bruke på det. Enten det er å klatre 752 trinn opp i et klokketårn, hoppe inn i en ustø helikopter over en kløft eller gå 4 dager opp en fjell. Flott utsiktspunkter blir sjelden oppdaget på toppen av en heis. Jeg sier dette ikke for å gjøre urett mot de synene hvor en heis er avgjørende (Empire State Building sier, med sine 102 etasjerâ¦) men bare for å påpeke det rene geni av et utsyn få andre har utholdet for å skaffe.

Det er med både denne iveren etter å unnslippe massene og forkjærlighet for et par vinger at jeg fant meg selv i Polens Tatra-fjell. Etter omtrent en times kjøretur viste været seg noe vindere enn i bysentrum. Dette, antok jeg naivt var en velsignelse, i realiteten (som erfarne paraglidere vil bekrefte) er sterke vinder ikke gliderens beste venn. Etter en anspent to timers ventetid (og noe smakfull oscypki-ost fra en lokal fjellselger som bodde i en ganske rustikk utseende trehytte) så forholdene lovende ut. En halv time til, og vi ville ha vært for sent. Utholdenhet, som ofte er tilfelle, blir belønnet når man jakter på det perfekte utsiktspunktetâ¦ solnedgang inkludert.