Hvorfor Krakow?
Over de tre ukene jeg tilbrakte her, ble jeg mer og mer overbevist om at jeg burde flytte til Krakow.
“Så fortell meg, Josh, hvorfor Krakow?”
Hvis jeg hadde en potet for hver gang en krakowianer spurte meg om ovennevnte spørsmål, kunne jeg ha åpnet et vodka-destilleri og trukket meg tilbake på profittene for lenge siden. For den tilfeldige besøkende i denne vakre gamle byen må det virke som et veldig rart spørsmål, men hvis du velger å bo her, vil lokalbefolkningen vite hvorfor.
Min første opplevelse av Krakow var i desember 2003, invitert av en polsk venn i London til å tilbringe jul med familien hans. Dette var rett før Polen ble med i EU, med LOT og BA som de eneste (dyre) flyalternativene. Så jeg fikk oppleve den 27 timer lange bussturen fra London til Krakow som var normen på den tiden for polakker som reiste til og fra Storbritannia. Høydepunktet på turen var uten tvil å krysse grensen fra Tyskland inn i Polen rundt daggry – søvnmangel og en stiv nakke gjorde ingenting for å dempe undringen over dette merkelige landet med snødekte furutrær og uuttalelige skilt, grensevaktene vekket vage minner om kalde krigs spionhistorier. Dels på grunn av snøen, men også de dårlige veiene, kom vi ikke frem til Krakow før kl. 10 den kvelden.
Som besøkende var det en stor fordel å være gjest hos en innfødt, ettersom jeg fikk se de typiske turistattraksjonene om dagen, mens kveldene ble tilbrakt hos venner eller, oftere, i barene som krakowianerne foretrakk, som Pauza, Singer og den sene-lamenterte Jemjola. Livet i London hadde mistet sin glans, og over de tre ukene jeg tilbrakte her, ble jeg mer og mer overbevist om at jeg burde flytte til Krakow.
To år senere, om våren i 2006, gjorde jeg nettopp det. Jeg husket fortsatt veien rundt Kazimierz og den Gamlebyen, men i motsetning til mitt tidligere besøk skinte solen kraftig, Markedsplassen var fylt med uteservering og en kald øl var obligatorisk. Jeg hadde gitt meg selv en foreløpig tid på seks måneder: nok, forhåpentligvis, til å få en ordentlig følelse for stedet og også avgjøre om det var riktig for meg. Jeg er musiker, og selv om det virker rart for mange at jeg skulle forlate en av verdens store musikalske byer for en som ikke engang er den mest betydningsfulle i Polen, var min oppfatning at jeg byttet fra å være en liten plankton i et stort hav til å være i det minste en liten fisk i en middels stor innsjø.
Det at jeg hadde fått flere polske venner i London – mange av dem hadde returnert til Polen da det ble med i EU – gjorde det betydelig lettere å slå seg ned og unngå å bli en del av det jeg forestilte meg ville være et “expat-ghetto”; selv om det ville ta lengre tid enn forventet å begynne å finne betalt arbeid i musikk. Før min foreløpige seks-måneders periode var over, visste jeg at jeg ville bli her; innen et år hadde jeg også fått venner i expat-fellesskapet – ingen av dem var de bitre gin-drikkende union-jack-bærende kolonialister fra min overaktive fantasi – og hadde spilt min første betalte konsert.
I mine første måneder her, da jeg hadde møtt spørsmålet for kanskje tiende gang i løpet av en tre-dagers periode, kom jeg på å svare med det lattervekkende svaret at jeg alltid hadde ønsket å bo et sted hvor ølen var dyr og kvinnene enkle (dette er selvfølgelig åpenbart usant på begge punkter). Utrolig nok fant noen polakker dette forsøket på ironi morsomt, og det var gjennom denne noe klumsete innsatsen at jeg lærte at det ofte alvorlige utseendet til mange innfødte skjuler en sans for humor som villig omfavner det latterlige – Monty Pythons Flying Circus er antagelig mer populært i Polen enn i sitt opprinnelsesland.
På en mer alvorlig note, kommer mye av denne svarte humoren fra Polens urolige historie og hyppige opplevelser av undertrykkelse og verre: mye av det jeg nå vet, dukket aldri opp i historien jeg lærte på skolen i England. Og dette peker kanskje på en annen motivasjon for spørsmålet, og en jeg helst vil at ikke skulle være sann: at det er en underliggende pessimistisk holdning og en følelse av kommende tragedie i mange polakkers sinn; at det har vært falske dager før; at noe eller noen vil tilsi å ødelegge alt; kort sagt at landet er et rot, og alltid vil være, og bare en nar vil velge å bo her.
Dette er dumt. Selv om minimal investering i infrastruktur på 20t århundre betyr at det er mye som må gjøres for å ta igjen landene vest for Polen, har det likevel lett glidd over i 21t århundre europeisk liv, med økende selvtillit i sin rolle og betydning som en av de større landene i EU. Som det er, kan dagens Krakow tilby enhver av de globaliserte varene den moderne turisten måtte ønske, samtidig som den opprettholder sin unike karakter som Polens kulturelle hovedstad.
Men for meg er svaret på spørsmålet ukomplicert. Krakow har alle fordelene av en moderne europeisk by kombinert med en størrelse som verken er for stor eller for liten. De sentrale områdene kan lett traverseres til fots, og bortsett fra kirker – som det er overflod av – er det få høye bygninger som forstyrrer silhuetten. Jeg har prøvd å motstå å nevne det store antallet av barer og klubber, som spenner fra det sjarmerende anarkistiske til det stilige sofistikerte, men elskere av god øl bør merke seg at alle slags små uavhengige bryggerier finner populær uttrykk i barer som House of Beer i Gamlebyen og Omerta i Kazimierz.
Når jeg ikke bidrar til utvidelsen av små uavhengige bryggerier, liker jeg å gå og sykle. breddene av elven Vistula er en favoritt rute, enten vestover mot benediktinerklosteret i Tyniec, eller øst, forbi Luftfartsmuseet på vei til Nowa Huta. Nowa Huta er verdt å se ikke bare for øvelsen i sosialistisk realistisk byplanlegging av distriktet i seg selv – sammen med det tilstøtende stålverket – men også de gamle landsbyene og parkene på periferi, med historiske trekirker og middelalderske klostre. En annen er Podgorze, sør for elven, og utover det noe vidunderlig rullende, ubearbeidet parkland som går en betydelig vei mot å sone for sin tidligere inkarnasjon som Plaszow konsentrasjonsleir.
Til slutt, her i Krakow kan jeg leve av, og nyte, musikken min – enten spille live med bandet mitt The Beertones, som opptrer regelmessig hver uke i sentrum, eller i forskjellige andre band. Jeg driver også et lite studio, spiller inn meg selv og andre musikere, samt et pågående samarbeid med en lokal animator som lager lydspor til filmene hennes (noen av dem har blitt vist på animasjonsfestivaler over hele Europa). Hvorfor Krakow? Jeg tror du skal ha svaret nå!
